Bendik Giske

Bendik Giske er en artist og saksofonist hvis uttrykksfulle bruk av kroppslighet, sårbarhet og utholdenhet allerede har vunnet ham mye ros og en egenart. Med en naken tilnærming til produksjon bruker Giske sirkelpust, resonans, mikrofoner og ekko for å få saksofonen til å lyde som han ønsker. Resultatet er pirrende og spennende musikk som både fremstår som nevnt, naken, men også svært uttrykks- og stemningsfullt.

Kroppen er sentral del av Bendiks fremførelser, i styrken og muskelkontrollen som trengs for å mestre sirkulærpust, teknikken som skaper hans fascinerende musikk - men også i hans slående, legemliggjorte fremføringer.

Som sådan har han tidligere sammenlignet sin opptreden med å forvandle elektronisk musikk gjennom alle sine menneskelige feil, i likhet med å bli en maskin. Og med sitt andre album Cracks introduserer han et nytt sett med parametere for de automatiserte prosessene i muskelminnet hans å jobbe med. Hans beslutning om å samarbeide med produsenten André Bratten og hans omfattende studio av elektroniske maskiner så Giske spille i det nye «resonante» rommet i Brattens reaktive studio innstilt på hans originale lyder.

På en måte kan du kalle det generativ musikk – et begrep laget av Brian Eno for å beskrive musikk laget innenfor et sett med regler som hele tiden kan utvikle seg innenfor det systemet. Men her reagerer de eneste algoritmene på Giskes selvpålagte begrensninger (eller parametere) – som den tidligere nevnte sirkulære pusten. Som en praksis induserer den hos spilleren – og kanskje også lytteren – en slags endret tilstand, mer åpen for oppdagelse, og som en lydsyklus trosser den tiden. Denne midlertidigheten, eller uaktuellheten, antyder teoretikeren José Muñozs forestilling om «skeiv tid», som er en helt annen kronologi enn standard.

Hvis denne nye studio-som-instrument-prosessen har brakt ham ett skritt nærmere menneske-maskinen, er det også en måte å bygge bro over skillet – eller sprekken – mellom de to. Denne typen liminal plass, ifølge Giske, skal verdsettes: «Sporene kiler seg inn i sprekkene i vår oppfattede virkelighet for å utforske dem for deres skjønnhet. En feiring av kroppslige tilstander og divergerende atferd,” forklarer han. Han innrømmer muntert at han har brukt tankeuniverset til Muñoz – spesielt boken Cruising Utopia – som inspirasjon, og de resulterende sprekkene har en sensuell, dyptfølt og dvelende skjønnhet med et snev av det overmenneskelige.