Marwa Arsanios: «Three notes on political animals»

Ved hjelp av tre tett forbundne notater sporer Marwa Arsanios hvordan dyret er innvevd i historiene om land, arbeid og motstand. Ved å bevege seg mellom silkeormen, beitende flokker og robothunder brukt i krigføring, knytter essayet disse dyrene til forandringer i landskapet: fra kollektivlandbruk i masha’a-er, til jordskifter der land blir reorganisert til privat eiendom, og til tyveri av land.

Dette audiovisuelle essayet er strukturert rundt tre notater, med utgangspunkt i et møte med dyret som aktør/instrument i en ny fase av kolonial kapitalisme; silkeormen, de beitende flokkene og robot-hunden (våpen). Dyrene kommer i forgrunnen av historien når en ser nærmere på deres direkte forbindelser til oppløsningen av det som er felles, institusjonaliseringen av privat eiendom og landtyveri.

Essayet tar oss gjennom ulike geografier i Levanten, fra et masha’a-land i Bekaa-dalen til ruinene av en silkeormgård i Libanonfjellene og mer. Silkeproduksjonens inntog skjedde på et prekapitalistisk tidspunkt før de franske og britiske kolonialistiske mandatområdene ble opprettet i regionen.

I sentrum av silkehandelens historie står ett dyr; silkeormen, som settes i arbeid i husholdningsrom og senere på gårder. Dette påvirker bevegelsen til andre beitedyr, ettersom monokultur av morbærtrær følger silkeormen. Dette markerer også at oppløsningen av masha’a-er er i gang, noe som påvirker bøndenes arbeid og skaper en ny kategori av arbeidere i silkeormfabrikkene. Dyret, de kvinnelige arbeiderne på gårdene og bøndene på markene var de viktigste hendene som produserte de verdifulle silketrådene for eksport. Dette er også tiden da arbeidernes organisering og krav om bedre arbeidsforhold begynte å ta form.

Det politiske dyret blir født gjennom dette møtet med undertrykkeren og de undertrykkende forholdene. Vi vil gå gjennom ulike former for motstand og tilsynekomsten av politiske dyr i møtene med mashaa, dens oppløsning, silkeormfarmene og mer.

Marwa Arsanios’ praksis tar for seg strukturelle spørsmål ved bruk av ulike metoder, former og strategier. Fra arkitektoniske rom, deres transformasjon og tilpasning gjennom en borgerkrig, til kunstnerdrevne rom og midlertidige konvensjoner mellom kommuner og kooperativer, skaper hennes praksis rom innenfor og parallelt med eksisterende kunststrukturer. Dette gir mulighet for eksperimentering med ulike former for forsamlinger. Film blir et annet medium og rom for å knytte kamper sammen gjennom bilder og montasje.

De siste ni årene har Arsanios forsøkt å tenke rundt disse spørsmålene både fra et ny-materialistisk og et historisk materialistisk perspektiv. Hun har samarbeidet med ulike feministiske bevegelser som kjemper for å gjenerobre sitt land. Hennes fokus inkluderer spørsmål om eiendom, lov, økonomi og økologi, undersøkt gjennom spesifikke landområder. Hun studerer også historiene om allmenningene i Levanten. Arsanios har deltatt i flere kunstnerkollektiver og initiativer. Det siste inkluderer den juridiske kommunaliseringen av et landområde i Nord-Libanon gjennom transformasjon til en Mashaa.

Flere separatutstillinger har vært viet til hennes arbeid: Heidelberger Kunstverein, Tyskland (2023); Mosaïc Rooms, London (2022); Contemporary Arts Center, Cincinnati (2021); Skuc Gallery, Ljubljana (2018); Beirut Art Center (2017); Hammer Museum, Los Angeles (2016); Witte de With, Rotterdam (2016); Kunsthalle Lissabon, Lisboa (2015); og Art in General, New York (2015).

Hennes arbeid har også blitt vist i en rekke gruppeutstillinger, inkludert: documenta fifteen, Kassel (2022); 11. Berlin Biennale (2020); SF Moma, San Francisco (2019); Home Works Forum, Ashkal Alwan, Beirut (2010, 2013, 2015); New Museum, New York (2014); 55. Venezia-biennale (2013); M HKA, Antwerpen (2013); og 12. Istanbul Biennale (2011).