Billedkunstneren Peter Vogels arbeider Automatische Musik-Objekte fra 80-tallet representerer dette området. De spiller hen på elektronisk repetitiv musikk som for eksempel tyske Kraftwerks stramme elektro- niske pop. I Brandt Brauer Fricks musikk kan man høre gjenklangen av samtidskomponister som Steve Reich og György Ligeti. Legenden Pierre Henry har aldri vært redd for å bruke popmusikalske elementer i sine komposisjoner eller samarbeide på tvers av sjangre. Fra hver sin side er dette kunstnere som trekker veksler på både samtidsmusikken og populærmusikken, som ofte blir sett på som motpoler i moderne musikk-kultur.

Dette skillet er i dag bare relevant i sine mest rendyrkede former og mange av dagens musikere er å finne i programmet til vidt forskjel- lige sjanger-spesifikke festivaler. Komponistene av årets bestillingsverk White (Stian Westerhus og Øystein Moen), er slike artister, MoHa! likeså. Formidlere som står stødig i sin egen tradisjon, trenger ikke være redde for å omfavne og trekke inn uttrykk som både utfordrer og spiller ball med denne.

Det dionysiske er et sentralt element i klubbkulturen. Begrepet stam- mer fra den greske halvguden Dionysos som var utgangspunktet for en ekstasekult som drev med en antikk form for utagerende festing.

I det dionysiske ligger ikke bare festen og mengden hoppende glade mennesker med hendene over hodet. Like viktig er den grensespren- gende tøylesløshet og bejaende eksperimentering som også gjerne kjennetegner kunstnere som videreutvikler sitt felt. Festivalens avslut- ningskveld toppes av Optimo DJs, et typisk eksempel på slike artister, som tar festen på alvor og bringer klubbmusikken videre gjennom sin tilnærming til det dionysiske.

Populærmusikkens store oppslutning truer ikke kunstmusikken, bare de organisasjonene og institusjonene som lever av den.I et historisk perspektiv er tidvis skiftende fokus og oppslutning rundt sjangre og uttrykk en del av den normale kunstutviklingen. Nye former vokser frem og dør hen, noe videreføres, noe blir lagt til side, for kan- skje å trekkes frem på et senere tidspunkt.

Mens norske jazzformidleres nesten selvutslettende utvidelse av jazz- begrepet gjennom nittitallet bidro til å utvikle musikken, førte samtids- musikkformidleres negasjon i samme periode til kunstnerisk stagnasjon og gjentagelser. Billedkunstfeltet har i enda lengre tid hatt en lignende strategi som jazzen og omfavnet tilstøtende uttrykk i stort monn. Dette er kanskje en av grunnene til at lydkunst oftere presenteres i billed- kunstkontekst enn musikk-kontekst. Paradokset er at publikum som kan sette pris på lydkunst ofte er et musikkinteressert publikum, kanskje mer enn et tradisjonelt billedkunstpublikum. Ved å sette forskjellige kunstformer i samme kontekst, åpnes feltene

og tilgjengeligheten økes. Sammenhenger og motsetninger mellom uttrykkene trer frem. Det er selvsagt en fare for at nøye tilskårne råvarer kokes ut til tyntflytende sodd i prosessen. Men når dette blir gjort med kvalitativt likeverdige arbeider, med et mangfold av tangeringspunkter og fellesreferanser, blir resultatet forhåpentligvis komplementære retter som gir en enklere vei til forståelse for publikum. Samarbeidet mellom Foreningen Ekko og Lydgalleriet er et resultat av en slik tankegang. ␣

God festival! Jørgen Larsson — Lydgalleriet

Asle Bakke Brodin — Foreningen Ekko