Bergen har gleden av å få et gjensyn med trioen som leverte en av de beste konsertene på fjorårets Ekkofestival. De tre guttene i PVT er fra Sydney, Australia, og de er kanskje det minst australske bandet gjennom tidene. De er aldri redde for å følge nye impulser, samtidig som de aldri mister seg selv på veien. På deres siste album Church With No Magic har bandet har fått boltre seg i en av Europas største samlinger av vintage synther, blant annet Yamaha CS80 – den legendariske synthen brukt i Blade Runner-soundtracket. Church With No Magic er blitt en modig plate; i det ene øyeblikket temperert og behersket med vakre melankolske pop-nummer, i det andre eksessive og monumentale – nærmest arena-klare – synth-rock-låter.

Australske band har en tendens til bevege seg i tradisjoner, enten det er Nick Cave-sporet, Cut Copy-, eller Go Betweens-sporet, så jobber de nærmest i klaner, eller de kommer i bølger. PVT er helt på utsiden av alt, de slekter ikke på noen hjemlig tradisjon. Det er kanskje derfor de evner og høres så særegne ut. PVT slekter mye mer på en tysk 70-talls-mentalitet enn de gjør på noe som kommer fra hjemlandet; de tenker abstrakt og fritt, men plasserer det i en tight og møysommelig konstruert kontekst.

PVT var allerede kjent som et fantastisk live-band. Siden forrige plate er dette noe de har jobbet hardt for å bli enda bedre på. Særlig sceneshowet skal ha blitt kraftig forbedret. PVT har blitt mye bedre til å kanalisere energien fra platene over til scene-showet og instrumenteringen har blitt en hel del tightere – det er et tryggere og mer selvsikkert PVT som står på scenen i 2011. PVT er live som de er på plate: Modige. De er aldri redde for å utfordre sitt publikum, samtidig som de aldri mister formen. De eksperimenterer mye, men forlater aldri essensen av PVT