KZ-bølgen: Bevegelsen som ikke var noen bevegelse
Midt på 1980-tallet sto den uavhengige, norske kassettkulturen på sitt sterkeste. Det kom ut et stort antall utgivelser over hele landet. Og de ivrigste aktivistene nølte ikke med å forkynne at revolusjonen alt hadde funnet sted. ”Vinyl er for lengst avleggs, det virkelige alternativet finnes nå på kassetter! Ikke alle er villige til å innrømme det, men gis det ut noe spennende på plate for tiden?” lød kampgnyet rundt 1985.
Det er vanskelig å fastslå noen nøyaktig startdato for kassettbevegelsen i Norge. Et av de tidligste eksemplene på en uavhengig kassettutgivelse her hjemme, er Arnfinn Christensens ”Magnokvekk” fra 1979, som består av sammenspleisede sketsjer og små, humoristiske hørespill – der lyden ble kopiert frem og tilbake mellom forskjellige båndspillere av eldre årgang.
Samme år lanserte TASCAM sin banebrytende Portastudio 144, som ga musikere muligheten til å spille inn i fire kanaler, og deretter mikse opptakene sammen i nye kombinasjoner. Utstyret var både rimelig og bærbart, og ble en nødvendig forutsetning for mye av den musikken som snart strømmet ut av gutteværelser og øvingsrom i form av hjemmesnekrede, egenfinansierte kassetter. Denne tekniske revolusjonen falt dessuten sammen med utviklingen av den såkalte post punk-musikken, som begynte å gjøre seg gjeldende i England, USA og på det vest-europeiske kontinentet.
I Norge ble kassettbevegelsen en viktig kanal for underskogen av mer eller mindre alternative rockeband i første halvdel av 1980-tallet. Antallet uavhengige utgivelser vokste sterkt, og overgikk i glansårene langt det antall album som ble gitt ut på de mer etablerte plateselskapene. Selv om mange av gruppene og artistene nok kan defineres som ”alternativ rock”, var det likevel aldri noen entydig musikalsk profil som dominerte. Kassettbevegelsen var en bevegelse som ikke var en bevegelse, der det musikalske innholdet varierte fra gotisk rock til industrielle klanger, fra visesang til folkemusikk, fra diktinnslag og politisk farget punk til synth-pop og den tidens hardrock. Den handlet kort sagt mer om et format enn om noen konkret musikalsk formel.
En av de viktigste innfallsportene for den norske, alternative kassettkulturen ble nok samle-kasetten ”Zink Zamler” i 1982, der nærmere tyve artister og band fra hele landet deltok. Initiativet kom fra den ambisiøse musikk-fanzinen Zink, som både innholdsmessig og lay out-messig lå på et langt mer profesjonelt nivå enn mesteparten av de hjemmesnekrede pønk-zinene. Det var også et tegn i tiden at Zink-redaksjonen skuet ut over den rene punk-musikken, og orienterte seg mot new wave og mer eksperimentelle klanger. På ”Zink Zamler” finner vi bl.a. Babij Jar, Headcleaners, Dynamo Forte, Den Tredje Generasjon, Brød & Cirkus, Apati, I Angst, Nekropolis, Morten Munk’s Glade Dager, Ulf Knudsen og Modul 5. Utgivelsen kunne dessuten skilte med utenlandske trekkplastre som Eyeless In Gaza og Portion Control.
”Zink Zamler” kom ut som et samarbeid mellom Zink og Likvider Records. Den var den andre utgivelsen på Likvider, som de neste årene skulle bli et av de mest produktive selskapene innen den hurtig ekspanderende kassettbevegelsen. Likvider var drevet av Trygve Mathiesen, som bl.a. hadde bakgrunn i punkbandet Squirms, den industrielle synth-duoen Lik og flere fanziner. Han ble senere frontfigur i det sentrale, norrønne kassettbandet YM:Stammen, og ble kanskje også noe av det nærmeste kassettbevegelsen kom en ideolog. Mathiesen var sammen med bl.a. Thomas Robsahm fra Neronastri med på å forkynne vinylmarkedets død på midten av 1980-tallet. Dette spådde sammenbruddet skulle likevel la vente på seg enda noen år – og inntraff først etter at den opprinnelige kassettbevegelsen selv var gått i graven.
”Zink Zamler” var på mange måter et betydelig vendepunkt. Det var et profesjonelt og gjennomarbeidet produkt, som samlet relativt ukjente talenter fra hele landet, og attpåtil satte de hjemlige bidragene inn i en kontekst av kredibel, tidsriktig undergrunnsmusikk fra StorBritannia. Det opprinnelige opplaget på 500 eksemplarer solgte raskt ut, og inspirerte nok mange musikere til å prøve å gi ut ting på egen hånd, utenom de mer eller mindre etablerte plateselskapene. ”Zink Zamler” fikk kort og godt betydning på et nasjonalt nivå, og la mye av grunnen for aktiviteten som skulle følge.
Tre av gruppene på ”Zink Zamler” var fra Aust-Agder på Sørlandet. Dette var på denne tiden et fylke og en landsdel som i nesten oppsiktvekkende liten grad hadde markert seg på det norske rockekartet, og som var overmodent for dokumentasjon. Det er da kanskje også her vi finner de virkelige røttene til kassettbevegelsen her hjemme. Helt i starten på 1980-tallet hadde Arendal en egen pønk- og nyveiv-scene, med band som Forsiktig, Musikalsk Barnehage, Metallic Knock-Out og Dødens Triumf, som til tross for overlappende medlemmer var aktive nok til å dominere deler av samlekassetten ”Arendalsrock 1981”. På denne halvannen time lange utgivelsen finner vi dessuten et band som ikke passer direkte inn under verken punk- eller nyveiv-paraplyen, men som definitivt fortjener å bli trukket frem blant fødselshjelperne til den norske kassettbevegelsen.
Headcleaners besto av bl.a. Lumpy Davy (Dagfinn “Dave” Jørgensen), Chrisph (Hans Petter Christensen) og Cool Kat (Geir Juveng). Bandet hadde røttene sine i den lokale hippie- og motkulturen, men var også våkne for nyere impulser. ”Arendalsrock 1981” ble gitt ut på deres eget kassettselskap, SHiT Tapes, som også dokumenterte øvinger og konserter i kretsen. Selv definerte Headcleaners seg etter hvert som et ”neo-symfonisk no-wave band med et snev av industriell angst”. Den femte utgivelsen på Shit Tapes ble det 46 minutter lange albumet ”Swinging! With The New Incredible Headcleaners” i 1982, som ble en av de aller mest forseggjorte, alternative kassettutgivelsene i Norge til da. Bandet var dessuten tidlig ute med å gjøre bruk av eksterne lydkilder, slik som i utnyttelsen av lånt dialog på det avsluttende sporet ”Film Music”.
Jeg skal ikke gå altfor dypt inn i detaljer, men det bør også nevnes at Headcleaners etter hvert transmuterte til Famlende Forsøk. Denne gruppen, som ble frontet av den dypt originale tekstforfatteren Brt (Robert Ommundsen), kan trygt regnes som en søyle innen den eksperimentelle rocken her hjemme. Stikkordene er bl.a. organiske, sammenvevde lydstrukturer, som på atmosfærisk vis binder sammen og fargelegger Brts sakral-surrealistiske resitasjon. Utgivelser som ”En Overraskende Måte Hvorpå Man Kan Kaste En Person Over Ende” (1984) og ”Døve Munker Ut Av Norsk Industri” (1986) må begge regnes som klassikere innen den norske kassettbevegelsen.
SHiT Tapes ga ellers ut kassetter med sentrale aktører som Autentisk Film, Headset Junta og Coalmine Five, og tok også initaitiv til Sprø Musikk-festivalen utenfor Eydehavn. SHiT Tapes har for øvrig stått bak utgivelser helt frem til våre dager. Av spesiell interesse for musikkelskere i Bergensområdet er nok ”5000 Rocks” (SHiT Tapes 004). Denne klassiske samlekassetten fra 1981 inneholder bl.a. bidrag fra Elektrisk Regn, Parkens Grøde, Overdose, Johnny Banan Band og The Aller Værste.
Det er vel ellers på tide å minne om kassettbevegelsen var et internasjonalt fenomen. Den hadde sine historiske røtter i ”mail art”-bevegelsen, som så smått oppsto som begrep på 1950-tallet. Innen mail art-miljøet brukte kunstnere det internasjonale postsystemet til å sende hverandre illustrerte brev og konvolutter, snodige objekter og håndlagde miniatyr-kunstbøker. En av pionerene i England var musikeren, magikeren og media-manipulatoren Genesis P-Orridge, som i 1976 ble anmeldt av det britiske postverket for å ha sendt ut obskønt og usømmelig materiale.
P-Orridge var ellers en nær venn av forfatterne William Burroughs og Brion Gysin, og anvendte deres ideer om cut up-estetikk i et radikalt musikalsk rammeverk i de svært innflytelsesrike gruppene Throbbing Gristle og Psychic TV. Han startet også plateselskapet Industrial Records, som ga navn til den nyskapende, industrielle rockescenen på 80-tallet. De første utgivelsene på Industrial Records var nettopp kassetter, som i begrensede opplag dokumenterte medlemmenes ofte kontroversielle opptredener på gallerier, klubber og kunstskoler.
Den industrielle musikk-scenen har i etterkant blitt forsøkt beskrevet som ”a university course in cultural extremism”. Den kan også innlemmes som en vital del av post punk-begrepet, som ble en fellesbetegnelse for musikere som hadde røttene sine i syttitallspunken, men som snart ønsket å lage mer selvbevisst, kompleks og eksperimentell musikk. Den såkalte ”alternative”, men kommersielt vellykkede rocken fra 1980-tallet har igjen sine røtter i post punk-bevegelsen, der ytterligere, separate linjer kan trekkes til helt frem til dagens støy-scene. Her hjemme har artister som Guttorm Nordbø, Tore Honoré Bøe og Lasse Marhaug vært inspirert av mail art-tankegangen, som også ble grunnleggende for utbredelsen av kassetten som en alternativ, musikalsk uttrykksplattform.
I seg selv var ikke kassetten noe ”alternativt” medium. Den moderne, kompakte audio-kassetten ble introdusert av Philips i 1963, og ble noen år senere et svært populært alternativ til vinylplatene. Kassetter med ferdiginnspilt, kommersiell musikk ble etter hvert omsatt hos bensinsstasjoner, bilforhandlere og bladkiosker, samtidig som folk også begynte å spille inn sine egne musikkmikser på uinnspilte kassettbånd. Alt i 1974 omtaler det amerikanske musikkbransjebladet Billboard såkalte ”mix tapes”, som ble satt sammen av mer eller mindre profesjonelle DJer og platepratere – en distribusjonsform som senere skulle bli en sentral del av hip hop-kulturen. I Norge ble de ferdiginnspilte kassettene spesielt populære, noe som nok bl.a. skyldtes den relativt sterke bilkulturen vi etter hvert fikk, der avspillingsutstyr for både cartridge- og musikkasett-formatene ble obligatorisk lokkemat. Mobiliteten til kassettene ble ytterligere understreket da bærbare musikkspillere, såkalte ”ghetto blastere”, kom på banen – og ikke minst da Sony introduserte sin walkman i 1979. Alt tidlig på 1980-tallet gikk den ferdig innspilte musikkassetten klart forbi vinylplaten i rent salg her hjemme – en posisjon den beholdt til begge formatene ble feid av banen av CDen et tiår senere.
I Storbritannia falt fremveksten av kassettkulturen sterkt sammen med post punk-begrepet. Her blomstret kassettbevegelsen særlig fra ca. 1978 til midten av 80-tallet – noe som med en ørliten forsinkelse også sammenfaller godt med utviklingen i Norge. Også i USA ble det skapt et marked for rene kassettutgivelser, rettet mot et ungt publikum som orienterte seg mot alternativ musikk. Et av de ledende selskapene var New York-labelen ROIR, som bl.a. ga ut eksklusive kassettproduksjoner med størrelser som James Chance And The Contortions, Lydia Lunch, Suicide, Einstürzende Neubauten, Flipper, Bad Brains og Beastie Boys.
ROIR sto for Reach Out International Records – og i sine glansdager var kassettbevegelsen nettopp internasjonal. Bare i England fantes det bokstavelig talt hundrevis av kassettselskaper, som varierte fra kortlivede, amatørmessige gutteromsprosjekter til seriøse aktører med klare kunstneriske visjoner. I den sistnevnte kategorien er vi nødt til å nevne det helt sentrale engelske selskapet Touch, som var med på å løfte det musikalske og visuelle aspektet ved kassettutgivelsene til store høyder. Touch ble grunnlagt av den grafiske designeren Jon Wozencroft i 1982, og kombinerte ofte utgivelsene med rene kataloger og magasiner, med bidrag fra kunstnere, designere og fotografer som Joseph Beuys, Jon Savage, Neville Brody og Wozencroft selv.
Også i den hjemlige delen av kassettbevegelsen ble det tidvis lagt vekt på den estetiske delen av uttrykket, selv om man sjeldent nærmet seg den audio-visuelle drømmeverdenen som Touch var eksponent for. Mange norske artister og selskaper – noe som for øvrig ofte kunne være samme sak – gikk for en enkel DIY-estetikk, der fotokopierte eller håndskrevne omslag fikk duge. Andre la mer arbeid i presentasjonen, der omslagene kunne brettes ut i flere lag, gjerne med både tekster og illustrasjoner. Ofte ble eksemplarene nummerert, eller forsynt med personlige hilsener. Dette understreket nok følelsen av at man tilhørte et nettverk – eller snarere en slags utvidet familie av likesinnede. Om man titter på uavhengige, norske kassettutgivelser fra den første delen av 1980-tallet er det ofte påfallende mange referanser til eldre, radikale kunstretninger. Mange av omslagene består av ikoniske bilder fra dadaismen, surrealismen eller den tyske ekspresjonistiske filmen.
Kassettbevegelsen besto delvis av det man i dag ville kalle nettverksbygging. Selv om enkelte uavhengige musikkforretninger (og liberale bokhandlere) nok var villig til å ta inn noen få eksemplarer av en (lokal) utgivelse, og det ellers var mulig å selge kassetter i forbindelse med konserter, foregikk det aller meste av distribusjonen via postverket. I særlig idealistiske tilfeller trengte man bare å sende artistene en blank kassett og returporto, så ble musikken kopiert og sendt tilbake. De fleste utgivelsene var likevel trykket opp på forhånd, og hadde en fastsatt pris – som likevel var betraktelig lavere enn ”vanlige” plater. Det var ikke uvanlig at man kunne kjøpe kassetter med både 45, 60 og 90 minutters varighet for samme pris som en to spors vinylsingle. Minst like viktig var antagelig det nære forholdet kjøperne fikk til artistene. Siden man ofte måtte skrive direkte til artistene for å få tak i musikken, ble det gjerne til at man la til personlige brev. Ofte ble de besvart på samme personlige måte.
De uavhengige kassettene ble ellers gjort kjent gjennom ”word of mouth”, eller omtaler i den tidens fanziner. Musikkavisen Nye Takter tilbød dessuten gratis rubrikkannonser, som flere band visste å gjøre bruk av. De toneangivende, britiske musikkavisene Sounds og New Musical Express hadde på denne tiden faste spalter som var viet kassettutgivelser – og også hos de norske musikkavisene Puls og Nye Takter ble det for de mest profilerte kassettartistene etter hvert mulig å komme seg gjennom nåløyet. White Lord Jesus, der jeg selv spilte med Thomas Robsahm, ga i november 1984 ut den ti spors kassetten ”Amen”, som ble kåret til årets uavhengige utgivelse av leserne av både Nye Takter og Puls. Vi solgte rundt 2000 eksemplarer, og lå en stund også inne på Nye Takters Topp 10-liste – for øvrig sammen med band som U2, Simple Minds og R.E.M.. Det fantes med andre ord et kort lynglimt, der band som oss fremsto som tidens mer eller mindre geniale dilettanter.
Det store året for den norske kassettbevegelsen var antagelig nettopp 1984. Det er Orwells år, sammenbruddet til Sovjetunionen er fremdeles utenkelig, og vår nordlige del av verden veksler kontinuerlig mellom fremtidsoptimisme og atomkrigsangst. Ulykken på Three Mile Island legger grunnlaget for dommedagsindustrien som miljøbevegelsen skal utvikle seg til. Det er bare tre år siden Kringkastingsmonopolet ble opphevet av Høyre og Lars Roar Langslet. I den hjemlige platebransjen går både Triola, Talent og Mai overende som korthus, samtidig som de små, uavhengige selskapene fra nyveiv-tiden alt har måttet kaste kortene, uten noen gang å ha nådd ut til et bredt publikum.
Det er i denne tiden den opprinnelige, norske kassettbevegelsen har sitt kanskje stolteste øyeblikk. Det forfattes av Thomas Robsahm og Trygve Mathiesen i Gateavisa nr. 1, 1985. Over fem sider presenterer de en oversikt over samtlige norske kassettutgivelser utgitt i 1984. Og de skriver: ”Vinyl er for lengst avleggs, det virkelige alternativet finnes nå på kassetter! Ikke alle er villige til å innrømme det, men gis det ut noe spennende på plate for tiden?”
De kartlegger ikke mindre enn 35 kassettselskaper i Norge. Flere av dem har en betydelig produksjon. Selskapene drives fra steder som Vågsbygd, Molde, Oslo, Hinna, Jessheim, Stavanger, Palmafossen, Trondheim, Fjellstrand, Fyllingdalen, Bodø, Haugesund, Løpsmark, Fevik, Flaktveit, Porsgrunn, Grong og Kolsås. Alle utgiverne står oppført med navn og adresse. Fra vårt ståsted i 2010 kjenner vi igjen svært unge menn som senere skal bli kjent som medlemmer i bl.a. Turboneger, Colors Turned Red, Bel Canto og Sister Rain.
Vi ser også forløperne til plateselskaper som Oh Yeah, Progress, Voices Of Wonder, Circulation Totale og Synesthetic Recordings – og til og med de spede røttene til den nattsvarte Infernofestivalen. Mange av kassettbevegelsens fineste navn – Ym:Stammen, Autentisk Film, Autistiske Barn, Famlende Forsøk, Ex:Lex – er behørig nevnt. SHiT Tapes har på dette tidspunktet alt passert ti utgivelser, Robsahms Neronastri nærmer seg det samme antallet, og Trygve Mathisens Likvider er i ferd med å runde tredve titler.
Fem og tyve år senere er konklusjonen likevel entydig. Mathiesen og Robsahm trodde de skrev et manifest. Det var i virkeligheten allerede et gravskrift. Kassettbevegelsen i Norge kulminerte i omtrent samme øyeblikk som historien om den ble forsøkt skrevet ned. En av forklaringene til den brå nedgangen ligger kanskje nettopp i at den opprinnelige kassettbevegelsen aldri fremsto som noen helhetlig musikalsk genre, slik som punk- eller hardcore-musikken gjorde det. Etter en tid var den blitt gårsdagens nyheter, og erstattet av andre benevnelser, bevegelser og berøringspunkter. Selve kassettene ble borte under flytteprosesser, eller dumpet til skampris på loppemarkeder og i bruktbutikker. I beste fall samlet de tykke lag av støv i loft og kjellere.
Naturligvis døde ikke kassettkulturen som ved et trylleslag. Det kom både etterdønninger, nye talenter og flere gode samle-utgivelser. Blant de sistnevnte er ”Absolute Musiques Schizofrene Festsamler” fra 1987, der vi blant annet hører Johnny Hazard, Max Axe, Adrian Cox, Angor Wat, Det Glade Vanvidd og A Place To Pray, i tillegg til en del av de sentrale navnene som hadde gått umiddelbart forut. Jeg vil i forbifarten gjerne slå et slag for nettopp enmannsprosjektet A Place To Pray fra Drammen, som kanskje er det bandet i norsk musikkhistorie som best har uttrykt en thelemisk livsholdning – og som slik sett dannet en svartsvidd gjallarbro mellom 80-tallets amatøristiske avant garde-musikk og den kommende black metal-revolusjonen.
Også de første black metal-artistene her hjemme tok i bruk kassett-mediet – primært som demoer og øvingsromsopptak for likesinnede sjeler. Her kan man høre tidlige utgaver og råmikser av band som Burzum, Darkthrone, Ulver, Immortal, Gehenna, Thorns, Satyricon, Old Mans Child, Fleurety, Covenant, Mayhem og Gorgoroth. Mange av utgivelsene regnes som en del av gruppenes offisielle diskografier, og har gjerne forseggjorte omslag. Bare i årene 1990 – 1996 kom det mer enn hundre slike demoer, der både den historiske og den musikalske verdien er svært stor. Mange av disse utgivelsene er i dag internasjonale samleobjekter, men jeg fornærmer nok ikke så mange av svartmetall-musikerne ved å påpeke at de neppe regnet seg som noen del av en varig, alternativ kassettbevegelse. Også innenfor de norske elektronika- og synth-miljøene ble det sendt ut, solgt og byttet kassetter.
I tillegg gjorde det gryende norske hip hop-miljøet bruk av kassetformatet for å vise seg frem. En av de tidligste, semi-offisielle utgivelsene ser ut til ut å ha vært en demo fra L.A.W. i 1987. I første halvdel av 1990-tallet fulgte en rekke demoer og miks-taper fra folk som senere har blitt sentrale navn i norsk hip hop-historie – deriblant Tommy Tee, Diaz, Warlocks og Jester. Også røttene til den nye, alternative rocken her hjemme kan delvis dokumenteres gjennom hjemmesnekrede kassettutgivelser. I skrivende stund sitter jeg med et eksemplar av De Dypes ”Rectum Hell (Born To Fuck”) i hånden. Den er nr. 23 av 50 nummererte kassetter, og ble utgitt av Straitjacket i 1988. Senere samme år starter et av medlemmene, Thomas Seltzer, opp et nytt band kalt Turboneger.
Selv om antallet mer eller mindre offisielle kasettutgivelser forble høyt, innebar slutten av 80-tallete likevel et farvel til den første, selvbevisste storhetstiden for kassettbevegelsen – der man altså i stor grad fokuserte på selve formatet. Norsk Rockforbund begynte fra midten av 1980-tallet å masseprodusere kassetter i et større antall enn hva Likvider maktet, og tok samtidig til seg deler av staben fra Absolute Musique, som nå mer eller mindre gjenoppsto som flexi- og CD-magasinet Rock Furore. De fleste av musikerne fra den tidligste delen av kassettbølgen kastet inn håndkleet, eller gikk videre til nye jaktmarker. YM:Stammen kom ut på vinyl, CD-revolusjonen var like rundt hjørnet – og et sted der ute begynte også ideen om Internett å ta form. Pionerene i Oslonett tilbød Norges første kommersielle webserver i 1993, og lanserte søkeportalen Kvasir i 1995. Internett skulle for alltid endre måten musikk ble distribuert på – og ikke minst øke omfanget av tilgjengelig musikk til det nærmest absurde.
I siste halvdel av 90-tallet var det den mer kunst-orienterte undergrunnen som holdt kassettkulturen i hevd. I Norge ga bl.a. Tore H. Bøe og Lasse Marhaug ut en rekke kassetter, samtidig som de fornyet spleiselags- og nettverkstankegangen. Den dag i dag kommer det fremdeles ut et rimelig stort antall utgivelser, både her hjemme og utenlands. De gis gjerne ut i begrensede opplag, og er utformet som små kunstobjekter for spesielt interesserte. Et ferskt eksempel er det norske selskapet Kassettkultur, som drives av Petter Flaten Eilertsen og Kjetil Hanssen. Etiketten gir kun ut på kassettformatet, og står bl.a. for utgivelser med DEL, Origami Boe og Maja Ratkje. Bare hittil i år har det kommet fem nye produkter i katalogen. Slik sett kan det være belegg for å hevde at kassettkulturen har vendt tilbake til utgangspunktet – og igjen ligger tett opp til mail art-estetikken.
I 2008 arrangerte kunstbokhandelen Torpedo i Oslo en utstilling om dagens kassettkultur. Utstillingen hadde tittelen ”Uten leder. Undergrunnskassettkultur nå”, og var i hovedsak hentet over fra New York, der den i 2007 var blitt vist på det velrenommerte galleriet Printed Matters. Men også norske utgivelser av nyere dato var representert. I følge musiker og kunstskribent Bjørn Hatterud hører tre prosent av den norske befolkningen fremdeles daglig på kassetter, selv om det neppe nødvendigvis dreier seg om konfronterende støymusikk. I den såkalte tredje verden er kassetter fremdeles et høyst levende format. Kuriøst nok finnes det også et relativt betydelig marked for ferdig innspilte musikkassetter i nordamerikanske fengsler, der mange fanger verken får tilgang på CD-plater eller Internett.
Om utstillingen i Lydgalleriet i Bergen nå fører til en fornyet interesse for den opprinnelige kassettkulturen her hjemme, er det svært mye materiale som kan jaktes opp av ivrige musikk-arkeologer. Det kunne dessuten vært spennende om noen tok på seg å samle noe av det beste fra den første kassettbølgen – gjerne etter mønsteret til den doble samle-CDen ”Maskindans” fra 2009, som på en forbilledlig måte dokumenterte den relativt ukjente synth-scenen i Norge.
